Illustrasjon med teksten "Vi beklager, teknisk feil"

Ingenting virker!

Har du hørt det før? Det katastrofale utsagnet om at «ingenting virker»?

Hvis man smaker litt på uttrykket, burde man logisk sett føle seg henført til en Mad Max film fra 80-tallet. Man burde se for seg en tilstand der hele samfunnet hadde brutt sammen, strømmen var borte, mobiltelefonen var svart, og muligheten til å få seg en ferskbrygget Macchiato på den lokale kaffebaren var helt borte. Et postapokalyptisk scenario…

Men vi nordmenn er ikke der. Et googlesøk med «ingenting virker» gir følgende toppoppslag: «Ingenting virker. PC’en starter men ikke noe mer». Når ingenting virker bør man selvfølgelig skjønne at det er relatert til PC, nettbrett eller internett.

Det burde være innlysende, selv om det ikke alltid er logisk.

Vi sindige mennesker blir ofte svettende, skjelvende og til dels utagerende når ingenting virker (les PC-en eller internett), og vi er veldig irrasjonelle i vår evne til å feilsøke når ingenting virker. Voksne og staute karer har opplevd å finne seg selv i vinduskarmen på kontoret, klare til å hoppe ut i avgrunnen på grunn av at ingenting virker.

Deprimert mann foran dataskjerm.
Når skjermene går i svart, går vi ofte i svart selv også.
De ser sin lysende yrkeskarriere gå i grus, sin sosiale anseelse forsvinne, og den eneste åpenbare og fornuftige løsningen er vindushoppet, før bedriftens kriseteam klarer å overtale dem til å ringe supporttelefonen først. Med klamme og skjelvende hender får de ringt supporttelefonen og stotret frem i en halvaggressiv tone at «ingenting virker», og det er egentlig den feilbeskrivelsen de klarer å gi i disse situasjonene.

Mange ganger guider supportmedarbeideren vedkommende gjennom en enkel feilsøkingsprosedyre, hvor det ofte konkluderes med at det bare er nettverkskabelen som ikke står i veggen, eller at løsningen på problemet står svart på hvitt i en feilmelding man ikke har lest eller forholdt seg til.

Den voksne karen blir først mutt, og så veldig fort staut igjen, og lurer på hvorfor i all verden alle kikker på han, og om ikke de har en jobb å gjøre… Hele oppstusset er glemt på et øyeblikk – helt til det dukker opp neste gang.

Hva er det som får oss til å oppføre oss på denne måten?

Man kan begynne å stille seg spørsmålet; har data, internett og virtuell kontakt for stor plass i livene våre? En kan jo se tendensene hos den yngre generasjon når tenåringen hjemme ligger og rister på gulvet, hulkende, fortvilet og ute av stand til å tenke klart – bare fordi iPhonen må oppdateres, eller at vi simpelthen har skrudd av internett med begrunnelsen «det har vært nok i dag».

Det mest betenkelige er at vi går så fort i en annen tilstand når «ingenting virker». Før i tiden når vi dro i startsnoren til gressklipperen til vi ble blå, lot vi den stå i en halvtime før vi prøvde med hell; «det var sikkert bensin på tennpluggen». Når foreldregenerasjonen vår satte papirene i faksmaskinen og fikk feilmelding, satte de seg på kontoret med en kopp kaffe, og så prøvde de på nytt etter en liten stund, og da ofte med stort hell!

I Telsys er vi levende opptatt av at alt alltid skal virke. Likevel ser vi rundt oss at det kanskje, av og til, kan være en idé å sette en fot i bakken, ta en kopp kaffe, snakke litt med kollegaen på nabokontoret og høre hvordan han har det når «ingenting virker» – rett og slett ta det med ro, og så se på problemet med nye øyne en stund senere.

Stort sett «alt virker» hele tiden – i alle fall for oss som er så heldige å bo her oppe på berget.

Poenget vi forsøker å formidle er at vi bør ta det litt med ro. Ting ordner seg stort sett. Sett deg ned i fem minutter og se på problemet på nytt. Om ikke alt virker, kan det jo hende at i alle fall det meste har begynt å virke igjen. I tillegg kan det jo av og til også være en idé å leve litt «analogt», og kjenne litt på livet utenfor skjermene vi har rundt oss hele døgnet.

En morsomhet som fra tid til annen dukker opp i sosiale medier er ganske beskrivende:

«Tiåringen: Hjemme hadde vi ti minutter uten WiFi i dag. Snakket noen minutter med familien da, og de virket som ålreite folk…»